I januar har vi en prekenserie om Nåde i gudstjenestene 11., 19. og 26. januar: «Altomfattende nåde – muligheten til et nådefullt liv.»
I etterkant av gudstjenestene legger vi ut prekenen her, til inspirasjon og interesse. Dere finner Hilde Marie Øgreid Movafaghs preken om Forutgående nåde, som ble holdt den 11. januar, i en tidligere post. Her er Marianne Munz sin preken fra gudstjenesten 19. januar, hvor temaet var Rettferdiggjørende nåde.
Bibeltekst: Fortellingen om Sakkeus, Lukas 19: 1-10
PREKEN
Innledning
Sakkeus var en upopulær fyr, for å si det mildt. En ganske ekkel fyr. Det var ingen som likte han. Han misbrukte makten han hadde som toller, skatteinnkrever, til å stjele fra folk og hevde seg selv. En fyr som, tilsynelatende skamløst, sparket nedover.
Men det skjer noe i møtet med Jesus. Jesus løfter blikket, ser Sakkeus og roper at han skal komme ned fra det treet han hadde klatret opp i. Inviterer seg selv på middag. For folk rundt må det ha vært et sjokkerende øyeblikk. Han ekle, han rike, han som omtrent var utstøtt fordi han var så sleip. Var det han Jesus ville komme på middag til? De andre så stygt på det som skjedde. For å ta i bruk et ganske oppbrukt bilde: dette middagsbesøket hadde skapt en hat-storm på sosiale medier i 2025.
Men Jesus sier: “For også han er en Abrahams sønn”. Jesu nærvær er ikke forbeholdt noen spesielle – tvert imot er Guds nåde tilgjengelig for den som vil ta imot.
Og det skjer noe med Sakkeus i dette møtet. Det som skjer er et eksempel på dagens tema: Rettferdiggjørende nåde.
Nåde som prosess
Hilde Marie Øgreid Movafagh talte sist søndag om den forutgående nåden (fikk du ikke med deg den kan du lese den på nettsiden vår). Dette sær-metodistiske aspektet ved nåden fikk vi også veldig godt formulert i dåpssalmen vi sang etter dåpen i dag: «Guds nåde går foran, ved siden og bak. Og hver gang du snubler, så tar den godt tak.»
Først: hva er nåde? Jeg henter fra Hilde Marie, og sier at nåde er «Guds nærvær. Og forutgående nåde innebærer at ingen mennesker er helt uten Gud i sitt liv. Gud er overalt – i alles liv – og når vi møter et annet menneske møter vi alltid et menneske Gud elsker.»
Det er vår tro, at Gud ikke utestenger noen eller noe – men skapte alt i sin nåde, og nåden er en invitasjon rettet til alle. Forutgående nåde er en invitasjon – til relasjon med Gud, til mer nåde, til et liv i tro.
Og denne invitasjonen er på et vis utgangspunkt for det neste aspektet ved nåden: rettferdiggjørende nåde. Vi er inne i det som heter systematisk teologi, en disiplin innenfor teologien som fag. Det er innenfor her vi henter kristne læresetninger, dogmer, filosofi og etikk – blant annet. Beskrivelser og forklaringer av ulike aspekter ved vår nådeforståelse hører også hjemme her. Kunnskapen systematiseres, prøves og formuleres. Og en systematisering av tro – det var ikke fremmed for metodistenes opphavsmenn og kvinner – det var tross alt derfra navnet kommer. At en metodisk tar for seg ulike aspekter ved tro, gransker både bibel, kristen tradisjon, den menneskelige erfaring og bruker fornuften til å skape teologi. Og de ulike aspektene ved vår nådeforståelse, det kan tale til oss i ulike livssituasjoner, og på veldig forskjellige måter.
Tidlig på teologistudiet lærte jeg om det metodistiske forståelsen av nåde, forklart som en prosess. Den forutgående nåden er første “fase”, Guds kjærlighet og nærvær som omslutter alle fra begynnelsen, som er for alle mennesker. Deretter, når en får lære om Gud, om Jesus, om kristen tro, og ikke minst – får mer livserfaring – da er man i den rettferdiggjørende nåden. Dette er nåden til å erkjenne og bekjenne tro, en mulighet til å takke ja til Guds invitasjon om å leve i relasjon med ham. Denne «fasen» kan være kort – som et punkt, som et øyeblikk av visshet og bekjennelse, eller lenger – som en periode med refleksjon, undring og søking. Deretter følger den siste «fasen» av nådebegrepet – helliggjørende nåde. Som utruster deg til å leve et liv i tro og nåde – dette er temaet for neste søndags preken som Ola Westad skal holde.
Denne prosessen altså – bevegelsen gjennom de ulike fasene – det er et bilde på Guds altomfattende nåde. Et forsøk på å systematisere og forklare ulike aspekter ved nåden, som likevel kan kjennes uforklarlig. Så er jo et viktig moment at nåden er ikke statisk, men de er i bevegelse i tråd med våre liv. Så «fasene» er ikke helt avgjorte, mange erfarer å bevege seg litt frem og tilbake mellom disse «fasene» gjennom livet. Å tenke prosess er en forklaringsmodell, men det er ikke en fasit.
Rettferdiggjørende nåde
La meg da gå videre inn på dette med rettferdiggjørende nåde. Hva betyr egentlig rettferdiggjørelse? Hvorfor er det relevant i våre liv?
Helt ærlig – dette synes jeg har vært et krevende tema å jobbe med. Det er ord og begreper som er vanskelig å relatere til livet her og nå, og til min livserfaring. Og jeg tenker at i den grad det er relevant å snakke om rettferdiggjørende nåde må man kanskje ha et språk for hva som ligger til grunn for å ha behov for rettferdiggjørelse?
Dette behovet sier noe om at noe ikke er rettferdiggjort, noe er ødelagt, galt, urettferdig. En fellesbetegnelse er det som er synd. Og når vi ser rundt oss i verden i dag, og også ser innover i oss selv, så er det jo ikke vanskelig å erkjenne at det er mye vondt og ondt som skjer. Hvert eneste minutt, sekund, utøves det vold i vår verden, overgrep, skader, mobbing, naturødeleggelser. Vi lever i en verden som på mange måter ikke fungerer. Og som mennesker er ingen av oss perfekte, men henfaller til det onde i våre tanker og gjerninger, om enn hvor hardt vi prøver å unngå det.
Å bomme på målet
Ved å snakke om synd vet jeg at jeg balanserer på en tynn linje. Kirken har en lang historie med å fordømme mennesker fordi de var såkalt syndige. Kirken har vært opptatt av å definere hva som er riktig og godt, og hva som er galt og synd. Jeg tror mye av det var feilslått, og det gjør vondt å lytte til historier fra mennesker som er blitt såret, utstøtt eller opplever seg ikke god nok for Gud, på grunn av kirkens forkynnelse.
Jeg tror at dette har skapt en slags berøringsangst for å snakke om synd i kirken. På et vis med god grunn, men samtidig blir det da også vanskelig å rette opp i feiltolkninger eller misforståelser.
Det greske ordet for synd, som oftest brukes i det nye testamentet er hamartia. Det betyr egentlig “å bomme på målet”.
Vi mennesker bommer på målet hele tiden. Vi skuffer og sårer hverandre, og oss selv. Det er nok av stemmer der ute som forteller oss om hvordan vi burde leve livet ditt, hva som er sunt, godt, bra – og det motsatte – for deg, din familie, dine barn, vennene dine. Vi bommer på målet, hver og en av oss – og tilsynelatende koster det oss lite å fortelle andre at de også bommer på målet.
Jeg tror vi trenger en erkjennelse av at dette skjer – av vår utilstrekkelighet som menneske – for å kunne (på et vis) fatte hva Guds rettferdiggjørende nåde handler om.
For uansett hvor mye vi bommer på målet, så løfter Jesus blikket, kaller oss til seg, og inviterer seg selv til oss. Og vi kan få erkjenne at vi ikke er perfekte – og at vi likevel kan høre til hos Gud, og i denne verden, som hele mennesker.
Guds nærvær er over alt. Rettferdiggjørende nåde handler om hvordan vi lever med oss selv, vår tro og at vi kan ta imot Guds invitasjon til relasjon. Og så, kan vi se og erfare hva som skjer i det møtet med Jesus. Amen.