Preken: Helliggjørende nåde

I januar har vi en prekenserie om Nåde i gudstjenestene 11., 19. og 26. januar: «Altomfattende nåde – muligheten til et nådefullt liv.»

Hilde Marie Øgreid begynte med «Forutgående nåde», og Marianne Munz fortsatte med «Rettferdiggjørende nåde». Begge disse prekenene ligger under her. Nå kommer den siste i denne serien: «Helliggjørende nåde», ved Ola Westad.

Den store skatt betrodd metodistene

Filipperne 2, 12b
Matteus 22, 36-40

John Wesley var 87 år gammel da han døde i 1791. Året før skriver han til en venn: «Læren om full hellliggjørelse er den store skatt som Gud har betrodd det folk som kalles metodister, og det ser ut til at han oppreist oss i første rekke for å utbre den.»            

På et langt tidligere tidspunkt har han redegjort for hva han mener med full helliggjørelse, og da bruker han uttrykket «kristelig fullkommenhet»:

«Hva menes med kristelig fullkommenhet? Det er ikke noe høyere eller lavere enn dette – den rene kjærlighet til Gud og mennesker, å elske Gud av hele vårt hjerte og vår sjel og vår neste som oss selv. Det er at kjærligheten styrer hjerte og liv, at den gjennomstrømmer alle våre følelser, ord og handlinger.»

At dette var helt sentralt i metodismen viste seg i det som ble forventet av bevegelsens predikanter. I sin innvielse til tjeneste, måtte de svare på flere ransakende spørsmål. Disse såkalte historiske spørsmål må fremdeles alle som skal ordineres i kirken svare på. De fem første lyder slik:

Tror du på Kristus?
Det må vi kunne forvente at en prest svarer ja på. Men så kommer noen mer krevende spørsmål:
Strever du etter fullkommenhet?
Venter du å bli gjort fullkommen i kjærlighet i dette livet?
Strever du alvorlig etter det?
Er det ditt bestemte forsett å ofre deg helt for Gud og hans verk?

Ord og begreper kan bli en kilde til misforståelser. Vår kirkes bruk av begreper fra den første tiden må sies å ha potensialet i seg til å bli misforstått. Vi hører ordet fullkommen og forbinder det med perfekt. Vi hører sammensetningen full helliggjørelse og tenker at da er målet nådd.

Allerede her kan det være på sin plass å justere bildet, og Paulus egner seg godt:
«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus.» (Fil. 2,12)

Bare så det også er sagt, John Wesley ville nikket samtykkende til Paulus. Wesley forkynte ikke utopia, til tross for at begrepene er så skarpe at de kan misforstås. Vi kan heller si at det er noe av det Paulus sier i nevnte vers som blir så inderlig for Wesley: «Jeg jager fram mot det for å gripe det».

Og det var altså ikke fullkommenhet i den betydning vi umiddelbart legger i det, som Wesley jagde etter, eller som han ville metodistpredikantene skulle streve alvorlig etter. Det var kjærligheten de skulle strekke seg etter. Den som ikke er lunefull eller beregnende. Den som er fri og uten vilkår. Den som bare elsker fordi kjærlighetens vesen er å elske.

Det er slik vi har lært Gud å kjenne. Det er slik Bibelens åpenbaring avdekker Guds vesen. Gjennom historien og fortellinger i den tegnes et bilde som blir tydeligere og tydeligere for oss. Det kulminerer i fortellingen om han som kom og viste oss hvem Gud er. For Sønnens herlighet var Guds herlighet – full av nåde og sannhet.

Når Gud kommer til oss gjennom Sønnen, er det nåden som opplyses. Mennesker dras mot Jesus fordi nåden har slik dragende kraft. De som ikke hadde vært regnet med sto plutselig i et annet og nådig lys. De som  hadde behov av ulike slag fattet mot og håp i det samme nådens lys. Og før sin død sier Jesus at han i sin død skal dra alle til seg, og dermed inn i den nåde som er vår alles redning.

Det var denne nåde som hadde blitt så avgjørende i John Wesleys eget liv. Han hadde strevd i mange år med å finne hvile i troen. Men i et øyeblikk skjer den fundamentale endring hos Wesley. På et husmøte i Aldersgate Street i London, er det en som leser fra Luthers fortale til Romerbrevet i Bibelen. Da er det som lynet slår ned i han som hadde vært prest i flere år allerede. Han skjønner at troen er en gave. Det er ikke noe han trenger å legge til det Gud har gjort. Nåden er til å ta imot. Det er eneste måten å tilegne seg den på. Den er fri og betingelsesløs.

Nåden er den kjærlige Guds vei. Den er altomfattende ved at den favner hele vårt liv. Den er vår mulighet til å leve frigjort og fredfullt i forhold til alt vi strever med av indre og ytre press.

Ut fra dette vokser kjærligheten. Det er den som er innholdet og målet i metodismens begrepsapparat. Men det er en grunn til at vi i dag ikke vektlegger ordene fullkommenhet og full helliggjørelse. De legger opp til unødige misforståelser, som igjen leder fokus bort fra et viktig aspekt ved troens liv. Nemlig det at nåden har en iboende kraft i seg til forvandling. Det er mulig å vokse i troen. Det er mulig å vokse som menneske.

Livsnerven i denne veksten er kjærlighet. Hør igjen hvordan  Wesley beskriver det: «Det er den rene kjærlighet til Gud og mennesker, å elske Gud av hele vårt hjerte og vår sjel og vår neste som oss selv. Det er at kjærligheten styrer hjerte og liv, at den gjennomstrømmer alle våre følelser, ord og handlinger.»

Dette har han jo hentet fra Jesu svar på hva som er det sentrale i Guds lov. Det som er å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel og all sin forstand. Og så legges nestekjærligheten til.

Da ser vi en vekst som omfatter vår vilje, våre følelser og vår tanke. Ved Guds nåde tror vi det er mulig å bygge opp under viljen vår, bearbeide alle de følelser som har satt seg i kroppen vår og utvikle vår tanke til større klarhet. Alle disse sidene av oss kan vokse og styrkes når de gjennomsyres av Guds kjærlighet. Og da blir det også etter hvert lettere å elske sin neste som seg selv.

Det var dette Wesley ville skulle kjennetegne en metodist. Derfor var han også så innstendig i de spørsmål metodismens predikanter måtte svare på. Han ville de skulle ta på alvor de muligheter som lå i formidlingen av det oppdraget de ble gitt. Da måtte de først ta det på alvor i eget liv.

Det kan være nyttig å si noe om den mulige samhandling med Gud med tanke på vekst og transformasjon. Det er igjen Paulus som er et godt utgangspunkt: «Arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt.» (Fil. 2,12) Med dette sier han noe om at vi gir vårt bidrag til en utvikling av våre liv.

Da melder spørsmålet seg hva en slik tanke gjør med nåden. I vår metodistiske kontekst blir muliggjøringen av samhandling med Gud en understreking av nådens storhet. Den er så kraftfull at den setter oss i stand til å respondere på Guds tiltale og invitasjon. Nåden vekker vår lyst og vilje og hjelper oss til å si ja til Gud og handle deretter.

Bortsett fra Jesus selv har ingen vist betydningen av et slikt ja på Guds tiltale som Maria, Jesu mor. Hun var ikke den første handlende, og hun sto ikke for underet. Men hun sa ja, og det ble hennes og vår alles frelse. Hun hadde fått nåde, og hun fikk nåde til å si ja og samhandle med Gud.

Dette er nådens vei. Slik har Gud samhandlet med mennesker opp gjennom historien. Dette fikk John Wesley selv erfare i eget liv og i samfunnet rundt seg. Han fikk lede en bevegelse som forvandlet individ og samfunn når Guds vilje og menneskers vilje fløt over i hverandre.

Mot slutten av livet så han seg tilbake på alt han hadde vært med på. Da er det han skriver til en venn om tanken som dukker opp. Var det denne forvandlende og samhandlende muligheten med Gud som hadde vært det store?

Ja, det var den store skatten de var oppreist for å holde fram som metodister. Gud er nærværende i sin verden. Han er det nådige nærvær som hjelper oss til å se og erfare den kjærlighet som kan forvandle våre liv og hele Guds verden.