Preken: Forutgående nåde

I januar har vi en prekenserie om Nåde i gudstjenestene 11., 19. og 26. januar: «Altomfattende nåde – muligheten til et nådefullt liv.»

I etterkant av gudstjenestene legger vi ut prekenen her, til inspirasjon og interesse. Her er Hilde Marie Øgreid Movafaghs preken om Forutgående nåde, som ble holdt den 11. januar.

Bibeltekster:

1. Mosebok 1, 26-31

Lukas 8, 5-8

Intro

Hva slags bonde er det vi møter på i lignelsen om såkornet? Han virker jo helt ukontrollert. Han sløser. Han slenger det verdifulle såkornet hit og dit, på steder der det åpenbart ikke vil vokse fram grøde, eller i alle fall at sannsynligheten er relativt liten. Det kan virke som han ikke har fått særlig god opplæring i ressursforvaltning og mangler kunnskap om godt jordsmonn. Hvorfor jobber han sånn?

Den nøysomme norske bonden som i århundrer har fått mat til å vokse i landet vårt er nøye med å prioritere den gode jorda, og å spre akkurat riktig mengde såkorn der det har best mulig sjanse til å vokse opp. Såkorn er for verdifullt til å sløses med.

Bonden i lignelsen er annerledes. Det er Gud som er bonden i lignelsen. Såkornet er Guds ord, men vi kan også lese lignelsen slik at såkornet er Guds nåde. Og Gud sløser helt vilt med nåde. På de mest underlige steder finnes Guds nåde. På de utsatte, farlige stedene, i utkanten av det gode selskap, i det skjøre, det sårbare, det skrinne, og der ressurstilgangen er rik og vekstforholdene gode – overalt finnes Guds nåde. Det er ikke noe menneske på jorden som ikke er berørt av Guds nåde.

Hva er forutgående nåde?

Temaet for denne gudstjenesten er forutgående nåde, et av disse kjerneordene i metodistisk teologi, og lignelsen om såkornet brukes ofte når forutgående nåde blir forklart. Nåden som omslutter oss mennesker, alle mennesker, lenge før vi ble født, den kalles forutgående nåde. Nåden som går foran. Nåden Gud gir oss mennesker lenge før vi er i stand til å tenke eller tro på noe som helst. Nåden som gjør oss i stand til å gjøre godt, som gir oss samvittighet, som gjør at vi kan respondere på nåden, oppdage Gud som gir den, elske vår neste.

Nåde er Guds nærvær, og forutgående nåde innebærer at ingen mennesker er helt uten Gud i sitt liv. Gud er overalt – i alles liv – og når vi møter et annet menneske møter vi alltid et menneske Gud elsker. Uansett.

Nåden gjør oss i stand til å tro, og tro er tillit – tenk på et nyfødt lite barn. Når barnets munn leter etter mors bryst ligger det en tillit der til at det finnes noe. Når det lille barnet gråter er det uttrykk for en tro på kjærligheten, at det finnes noen der som kan ta det opp, stilne gråten, ta vare på det. Når nåden gjør oss i stand til å respondere på nåden høres det så avansert ut. Det kan være så enkelt som å gråte, fordi den som elsker er i nærheten, eller åpne den lille babymunnen, fordi den som gir er så tett på.

Forutgående nåde er jo et veldig særmetodistisk begrep, det er det. Samtidig er det jo noe også andre tradisjoner kan kjenne igjen. Lutheranerne kan snakke om Guds kjærlighet og mene noe av det samme, skapelsesnåde er det flere som snakker om. Kvekerne snakker om «det av Gud i oss», alle kristne tradisjoner snakker om mennesket som skapt i Guds bilde, og metodistene knytter dette til forutgående nåde. Så det er et særmetodistisk begrep dette her, men som knytter an til alle andre kristne tradisjoner også.

En viktig forskjell handler om synd, og det skal vi se på på temakvelden. Poenget her er at den grunnleggende synden i mennesket er tatt hånd om før vi ble født, og det bekrefter vi i dåpen. Så det bittelille mennesket som kommer til verden er et allerede tilgitt og forsonet mennesket som er omsluttet av Guds nåde og klar for verden.

Nåde på flere måter

Det er flere måter forutgående nåde blir synlig på. Dåpen er et av de stedene. Når en prest eller diakon døper holder vi barnet i armene våre. Det er sterkt. Mine armer får da symbolisere Guds armer, Guds nåde som alltid har omsluttet dette barnet, fra før det ble født. Dåpen er en berøring av Guds nåde, men det er ikke første gang, dåpen bekrefter Guds kjærlighet og nåde som alltid har vært hos det lille barnet, og alltid vil være der. Av samme grunn er døpefonten plassert på innsiden av alterringen i en tradisjonell metodistkirke i vår del av verden, akkurat som her. Dåpen bekrefter Guds nåde som allerede er der.

Forutgående nåde er også svært tydelig i misjonsarbeidet vårt. Både misjon i andre land, og misjon når vi kommer i prat med mennesker om kristen tro. For vi kommer aldri til et sted Gud ikke er. Når vi møter et menneske, eller når misjonærer har reist av gårde, så kommer vi alltid til mennesker og steder der Gud er fra før. Ingen mennesker er uten Guds nåde eller uten Guds nærvær. Sånn sett finnes det ikke det mange kaller unådde folkeslag. Det er ingen som ikke er nådd av Guds nåde. Men så trenger jo mennesker å høre evangeliet for å kunne tro på det, og for å bli oppmerksom på Guds nærvær som alltid har vært der. Misjon er derfor å gjøre oppmerksom på den Guds nåde som allerede er der. Eller når du kommer i prat med noen om tro, så er Gud fra før hos dere begge i den undringen i troens landskap som rommer både deg og samtalepartneren din.

Forutgående nåde som begrep dukker opp gjennom kirkehistorien. Det var ikke John Wesley som fant opp det, men begrepet ble en viktig del av teologien hans og måten han forsto verden på. En av de spennende tekstene vi har fra ham, thoughts upon slavery fra 1774 – ja, altså, om du skulle få lyst til å dykke inn i noe spennende en dag og orker å lese engelsk, finn fram thoughts upon slavery. Det er Wesleys svært aggressive tekst mot slavehandelen som jo foregikk som bare det på 1700-tallet. Hans kunnskap om hva som foregikk er bemerkelsesverdig, og han er skarp og tydelig i måten han adresserer det på og krever at slaveriet opphører. Nettopp i denne teksten er forutgående nåde et viktig element. For en del av teksten beskriver Afrika før kolonistene ankom, altså før England og andre stormakter bare tok afrikanske land og områder. Wesley beskriver en verdensdel full av Guds nåde. Der godhet og fred rådet før den hvite mann kom og ødela. Teksten er fra 1700-tallet, men den uttrykker en teologi om at Gud er til stede overalt, at alt godt er skapt av Gud, at nåden er virksom alle steder.

Andre livssyn og et mangfold av livshistorier

Det er kanskje litt frekt å hevde at Gud bor i alle mennesker, at alle mennesker er berørt av Guds nåde. Kan vi si det om folk når de ikke tenker slik om sitt eget liv? Er ikke det respektløst overfor folk med en annen religion eller et ateistisk livssyn? Vel, vi kan jo ikke la det være heller. Vi kan ikke ha en lære som sier at Guds nåde bare er hos mennesker som hører til i en kristen sammenheng. Det gir ikke mening. Og det er ikke riktig heller.
Så en konsekvens av læren om forutgående nåde, av troen på en Gud som slenger såkorn av nåde overalt, er at Gud omslutter mennesker med alle religioner og livssyn med sin nåde.

En konsekvens er også at mennesker i alle typer livssituasjoner er omsluttet av Guds nåde. Den livet har gått på tverke for er omsluttet av Guds omsorgsfulle armer. Den som opplever virkelig vonde ting, den som ikke kjente seg elsket, den som har gjort ukloke valg i livet, den som strever. Den som kjenner seg holdt utenfor det gode selskap er ikke utenfor hos Gud. Guds nåde er hos tenåringen som leter etter seg selv, lederen som kan kjenne at rollen av og til blir litt for stor, den som fikser livet godt, og den som ikke gjør det. Alle har Guds nåde i sitt liv.

Nåden du ikke kan velge bort

Kan du velge bort nåden? Det er faktisk et stort spørsmål i teologien. For menneskets frie valg veier tungt i metodistisk teologi. Forutgående nåde er en invitasjon – til relasjon med Gud, til mer nåde, til et liv i tro, en invitasjon til det nyfødte barnet til å finne brystet, til å skrike etter den som elsker det. Nåden som invitasjon, og hva Gud inviterer oss mennesker til, det skal de to neste gudstjenestene handle om, og da er dine egne valg et viktig element. Men forutgående nåde i seg selv er en nåde du ikke kan velge deg ut av.

Guds nærvær i livet forsvinner ikke selv om livet går på tverke, eller selv om et menneske velger å ikke tro, eller aldri oppdager at det er noe å tro på. Guds nærvær i alle menneskers liv er konstant.

Og det er noe med denne bonden igjen som aldri gir opp. År etter år sår han på de rareste steder. Gud sprer sin nåde overalt, fordi Gud elsker alle mennesker, og ingen mennesker er uten Guds nåde over sitt liv. Amen.